Norsk Shibaklubb Dette bilde tilhører Katja Weber og kan ikke benyttes til annet enn som illustrasjon på denne klubbside. Bildet kan ikke brukes på T-skjorter,luer, kopper eller liknende.
Du er her: Hjem > Artikkel

Hoggormbitt

Vi er midt inne i en lang periode hvor vi må være oppmerksomme i forhold til hoggorm når vi er ute på tur med shibaen vår. Valpen vår ble bitt i fjor, og jeg tror historien vår kan være aktuel for flere. Artikkelen ble publisert i Shib-avisa nr2/2006. Jeg har kun rettet skrivefeilene mine. Bilder er i sort/hvitt slik som i bladet.

Torstein og jeg har en Shiba-valp som heter Iso (Hidekuro av Enerhaugen f.19.12.05). Vi må fortelle om vår dramatiske pinse-helg på familiestedet ved bondegårdene ved Brufoss i Vestfold.

Søndagsturen vår er langs en gammel sæterveg, og Iso løper glad hit og dit i en ca 10 meter lang line. På slutten av turen går sætervegen i skogbrynet inn mot en gårdsveg, og Iso løper foran, som vanlig. Like før gårdsvegen starter, er det en steinrøys, og der ser vi Iso stopper opp. Torstein går frem og oppdager en passe stor hoggorm, og han skynder seg å ta Iso vekk. Etter noen meter spasering på vegen, merker vi at Iso går bak oss Iso (det pleier han sjelden å gjøre), og vi snur oss og ser at han går litt sikk sakk og setter seg. Jeg går bort til ham og ser at øynene hans er litt tåkete og at blikket "forsvinner". "Han må ha blitt bitt", sier jeg og ser på snuten hans, hvor det er pitte litt blod.

"Løft opp Iso og ta ham med ned til hytten, så gå jeg til naboen, og spør om telefonnummer til vetrinær", sier Torstein. For oss var det nå to stressmoment: å få tak i en nabo og i tillegg få tak i opplysninger om veterinærvakter. Vi har ikke telefonkatalog på hytten, og det er kun 5 boliger i et stort bondegårdsområde. Før vi reiste hit, sjekket vi ikke Matilsynets liste på internett, over vetrinærvakter i området. Det gjør vi neste gang vi drar på tur!

Jeg går nedover mot hytten. Iso blir slappere og slappere i armene mine, og jeg skjønte at vi måtte komme oss til vetrinær. Jeg vet at hunder kan dø av hoggormbitt, og jeg fikk en klump i halsen, og kjente at jeg ble litt fortvilet. Iso skrek litt i en kort periode, og så ble han stille. Jeg kikket tilbake av og til for å se om Torstein kom, men han var ikke å se. Jeg bestemte meg for at jeg skulle tenke på det jeg nå måtte gjøre rent praktisk, og dermed ble det lettere å holde hode kalt. Nede på tunet måtte jeg forberede svigermor (snart 83) på utflukt til vetrinær, og få henne til å hjelpe meg med å finne utstyr vi trengte. Det var ganske skummelt at Iso ble så dårlig og fikk ujevn puls. Jeg ville ikke sette ham fra meg før vi kom til vetrinær, for å kunne holde ham våken, og følge med.

Torstein var meget heldig i sin jakt på telefonnummer. En av de andre nabogårdene har en katt som nylig var blitt bitt av hoggorm, og kattens medisin får han med seg. Torstein kommer i marsjfart ned til tunet og han ringer det nummeret han fikk fra naboen. Det er ikke lett å få tak i vetrinær i pinsen; en ville ikke en gang snakke med oss, men Torstein fikk lov å stille ett spørsmål om dosering av hoggormtabletter. Svaret var 2 mg Prednisolon pr kg hund, og dermed var samtalen over. Torstein ringer videre, og jeg forsøker å gi Iso tabletter pakket inn i fransk paté, men det ville han ikke ha (!). Jeg piller av pateen, og tenker at han må få i seg disse tablettene. Dermed må jeg åpne munnen hans og legge dem så langt bak som jeg kan. Iso veger litt under 10 kg, og jeg må gi ham 4 stk kattedoser. Han skrek litt da jeg kom bort i leppen som var bitt, men jeg klarte til slutt å få i ham alle sammen, med litt godsnakking, ros og bestemt åpning av munnen. (Iso finner seg i det meste av håndtering fra meg, og nå er jeg glad for all denne håndteringstreningen vi har holdt på med!)

Hoggormbitt
Hoggormbitt

Neste vetrinær vi fikk tak i, var heldigvis på vakt, og ba oss komme til Skien Dyreklinikk. Vetrinæren er kjent i området og sa at det skulle ta ca 50 minutter å kjøre. Vegbeskrivelsen ble rablet ned på toppen av en avis. Gps-kartene vi hadde lastet inn, gikk akkurat ikke så langt som dit vi skulle. Typisk! men vi har kartbok over Norge og reisebeskrivelse. Vi fikk med oss vann og utstyr og satte oss i bilen. Torstein er selvskreven sjåfør, for han holder roen og jeg holder Iso. Jeg valgte å ha Iso på fanget hele vegen, for hundeburet ville ikke være noen trøst, og heller ikke gi meg særlig mulighet til å følge med på puls og formen hans. Iso ble mer og mer hoven ved leppen og så ut som han hadde stor snusleppe, siklet og var meget slapp. (Hovenheten rundt snuten ser dere på foto)

Vel fremme ved sa vetrinæren, Christine Rønning Kvam, at Iso skulle få intravenøst. (se foto). Hun forklarte at Iso kunne gå i sjokk, og at intravenøst hjalp mot det, samtidig som det var viktig å rense nyrene for å forebygge senskader. Hoggormgiften kan samle seg i nyrene og skade disse, og kan skade lever og hjerte. Vetrinæren fikk sjekke Iso, ta temperatur, lytte på hjertet og pusten, og ta alle mulige steder uten at han brydde seg; til og med barbering på foten gikk greit. Iso skrek shiba-aktig kun en gang, fordi vetrinæren kom borti leppa. Så var han stille. Etter en stund ville han opp til meg, han ga meg labben, men det ble litt tull med intravenøsen da, så han måtte stå og lene seg inntil meg, og det virket greit nok.

Vetrinæren så at han kom seg relativt raskt fordi han fikk intravenøst og litt ro. Mens vi sto der og ventet, fikk vi mye informasjon og et miniførstehjelpskurs av vetrinæren. Disse kunnskapene er bra å ha neste gang vi skal ut på friluftsliv i ødemarken. Hun forteller også at mengden gift fra hoggorm varierer både avhengig av størrelsen og av jakterfaring. De erfarne porsjornerer ut giften for å ha til jakt siden, mens de andre tømmer alt i ett bitt. Videre forteller hun oss at giftvirkningen på dyr avhenger av vekt. En liten hund kan få kraftigere reaksjon enn en diger hund på mange kilo.

Iso fikk to sprøyter: en Predninsolonsprøyte i muskelen som depot, og en mot infeksjon. I tillegg fikk vi med oss ekstra ormetabletter og 8 dagers antibiotikakur (mot uhumskheter hoggormen har i munnen!). Til slutt ville vetrinæren ville at vi skulle sette Iso på gulvet, for å se hva han gjorde. Han labbet i veg for å undersøke om alle var der, svigermor, Torstein og jeg, etterpå ruslet han rundt i hele bygget, og bort til kattene som var på hospitalavdelingen. "Det ser ut som en liten tøffing som klarer seg bra", sa vetrinæren.

Hoggormbitt
Hoggormbitt

Etterbehandlingen er tablettkuren og at Iso skulle drikke mye vann og spise det han ønsket. Vi må vi følge med i tilfelle senskader på nyrer, lever og hjerte. Dette skal vi teste hos vetrinær etter 14 dagers ferie.

Det ble en dramatisk pinse.

Vi møtte opp på valpekurset onsdagen etterpå, selv om Iso var for dårlig til å trenen noe særlig. Det er likevel miljøtrening for ham bare å være der, og instruktøren ville at vi skulle fortelle historien, slik at de andre valpeeierne kunne lære av dette.

Iso er kvikk igjen og drikker og spiser normalt.
Nå er det i grunnen varmen som gjør ham daff ;-)
Vi er svært glad dette endte godt!!!

Vi sender en stor takk til de to naboene våre på hytten, og til vetrinær Christine R. Kvam!

Vennlig hilsen Harriet og Torstein
og en shiba-jodle-lyd fra Iso

Tips en venn
Send til e-post:
Fra e-post:
Melding:
Kode